Suva, Fijii, 25 september 1997:
Mann over bord er i de fleste tilfeller jevngodt med en langsom og pinefull død.
Dette er alle som seiler på havene klar over. Etter ett minutt eller to forsvinner et lite hode og noen vaiende armer fullstendig i det store intet.
Vi har snakket mye om dette, og jevnlig drillet på nødprosedyre i denne forbindelse.
Ni av ti seilere faller i om natten eller når det er svært dårlig vær.
Det skal liten fantasi til for å forstå at innen man har fått stoppet og snudd båten, er det så å si umulig å finne igjen et lite
hode i mørket sammen med bølger, strøm og vind.
Flatt hav
Vi var heldige. Vindene var svake og havet var så å si flatt. (Beksvart var det imidlertid).
Rolf gikk av vakt ved midnatt. En halv time seinere hører han høylydt rop om hjelp,
og det er aldri r vi disse forundringsmessig rolig og uten unødvendig skrik og skrål.
Etter en stund høre vi atter rop om hjelp der ute i mørket, og Medusa sparker fra og lokaliserer for den uheldige. Det er en sliten og våt Thorbjørn som hales ombord. Taust konstanterer vi at det "umulige" likevel har skjedd. Få ord blir sagt. Alle skjønner vi at dette kunne virkelig ha gått ille, og hver og en av oss strever med tanker som: det kunne jo likeså godt ha vært meg !
Og hva om Rolf hadde sovnet fem minutter etter vaktskifte, slik han pleier å gjøre ?
Hva var det egentlig som skjedde? Thorbjørn har på en merkverdig måte klart å snuble på styrbords dekk, falle over mot babord og regelrett skli over rekka og ut i det store osean. (De sa som kjent også at Totanic aldri kunne synke!)
Lærdommen er klinkende klar og består av to komponenter; holde seg bedre fast og slutte med å snuble over dekk!
Ni dager i paradis
Vi hadde hektiske dager på Tahiti like før vi drog. Den lokale Heiva-festivalen krevde sitt av dans og moro, og den 14. Juli var detden franske nasjonaldag (Bastille-dagen) som skulle feires.
I det hele tatt suntes vi at det ble vel mye fransk og Frankrike etterhvert ikke minst franske proser, og vi gledet oss faktisk til å dra videre i vesterled.
Først sto Bora Bora på programmet. Denne Guds lille perle på jord er omgitt av lyseblå, turkis lagune og et utrolig koralrev som går 360 grader rundt. Ikke uten grunn er Bora Bora regnet som verdens vakreste øy.
Etter korte stopp på Morea Huahine, stevnet vi 26.juli inn perleporten, den smale åpningen i Bora Boras mektige rev. Himmelriket lå dermed foran våre føtter, og i ni dager spradet vi nakne rundt i dette jordiske paradis. Vi klatret stupbratte fjelltopper, snorklet rundt i moder jords eget store akvarium og besøkte de vidunderligste sandstrender.
Begynnende turisme til tross, vi hadde en flott tid på Bora Bora.
Storm på Rarotonga
Rarotonga, en av Cook-øygruppens sørligste øyer, stod deretter på programmet. Seilasen tok oss seks dager og ble på grunn av mye dårlig vær og mann over bord, temmelig røff. Fram kom vi likevel, og våre færøyske venner i Salka Valka stod på kaien og tok imot da Medusa endelig klarte å finne havn.
Prompte ble vi puttet i dusjen og etterpå servert varm mat med kalde pilsnerøl. Akk ja, hvor deilig er det ikke med litt medmenneskelig trøst og oppmuntring når det føles som om det ikke er annet enn oppoverbakke å trå.
Som om vi ikke hadde hatt en dramatisk nok overfart, skulle vi i tillegg få dramatikk i bøtter og spann under vårt landlige opphold på denne vesle øya i det store Stillehav.
På Rarotonga lå vi til kai for første gang med Medusa. Dette skulle bli skjebnesvangert. Vi ble nemlig overrasket av en storm og hadde på dette tidspunkt ingen motorkraft (på grunn av motordeler inne til reperasjon). Bølger, vind og dønninger ble etterhvert så kraftige at vi trodde en stund at Medusa skulle bli kastet opp på bryggen.
Vi opplevde ti forferdelige timer hvor vi intet kunne gjøre, og hvor vi stille bare kunne konstatere at ødeleggelsene i tur og orden kom bankene på vår dør. Barbord rekke og fenderbord ble slått istykker, en del av dekksplankene revet opp, et av stagene på mesanmasten røk, noe som resulterte i at hele stasen gikk ned for telling og til slutt - det verste av alt - baugspydet knakk som en fyrstikk.
I slike stunder ønsker man at man var busssjåfør på Tastaruten i Stavanger og Omegn Trafikkselskap og aldri hadde satt sin fot i en seilbåt - eller i alle fall ikke begitt seg jorden rundt i en
Vel.Vel. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, reperasjonsarbeidet tok oss to uker, og Medusa er faktisk i bedre stand nå enn før den skjebnesvangre stormen på Rarotonga.
Harald og Rolf mønstrer av
Våre to sailerboys hadde imidlertid fått nok av dramatikk for en stund og valgte å gjøre andre ting fram mot Australia. Harald kjøpte flybillettt og vil dermed bruke mer tid på land enndet han ville gjort hvis han seilte videre med Medusa. Rolf fikk tilbud om å seile en annen type båt - og slo til. Beslutningene er fullt ut forståelige, livet er kort og mulighetene så uendelige. Hvorfor ikke forsøke noe nytt ?
Vi tok opp nytt mannskap (to engelske ryggsekkturister) og seilte så via Nine og Tonga, hit til Fijii hvor vi befinner oss i skrivende stund.
Opprinnelig hadde vi tennkt å reise rundt på Fijii-øyene i circa en måneds tid, men på grunn av den helt spesielle værsituasjonen (El Nino-år) her i Stillehavet velger vi å seile mot Australia allerede om en uke. Orkansesongen er fra november til april og det forentes at denne sesongen kan bli den verste på 150 år.
Havtemperaturen er tre-fem grader varmere enn normalt og katastrofeadvarsel går ut på alle øygrupper.
Er der noe vi så absolutt ikke trenger nå, så er det å havne i en fullblods Stillehavsorkan.
Av Erik Torjusen
|
