Vel framme i Hutaheiti

Tahiti, 17.07.1997:
Til dem som rynker på nesen og så smått konstaterer at der har gått jordomseilerne ille, kommer følgende forløsende forklaring: Da den hvite mann første gang kom til Tahiti, bar denne vakre øya det velklingende navnet Otaheiti.
Nyheten om denne oppdagelsen må ha blitt hoderystende mottatt der hjemme på berget i Norge. I alle fall ble begrepet "langt borti hutaheiti" fort synonymt med noe som er "langt pokker i vold"...(Vel med all den glede og løssluppenhet som ble rapportert fra disse kanter, var det kansje like så greit...)

Tapt paradis
Men hvor ble de av, de vakre vahinene som skulle komme padlende ut til oss i sine uteriggerkanoer ? Med bastskjørt, blomster i håret, klimprende på en banjo og med et evigvarende erotisk smil på sine lepper ?

Det virker som om en anseelig mengde vann har rent i havet siden Cook, Wallis og Bogainville gjorde Tahiti og Polynesia kjent for resten av den siviliserte verden. Sjøfarerne kunne fortelle om en helt usedvanlig skjønnhet, både når det gjaldt klima, mennesker og natur. De var alle enige om at de hadde funnet det jordiske paradis, og Gud måtte ha hatt en svært god dag da han skapte polyneserne og deres øyrike midt ute i det enorme Stillehavet.

Mannsdominert som nå en gang verden og historien er, var det i særlig grad de lokale kvinnene som opptok deres interesse. Med sin erotiske dans, nakenhet og frie innstilling til medmenneskelig kontakt, ble den polynesiske kvinne et symbol på det gode og frie liv enhver europeer på den tid ønsket seg.

Og ikke bare kunne de rapportere om en verden fri for farlige insekter og dyr, men også om samfunn der potensielt dødelige sykdommer som meslinger, influensa, tberkolose, dysenteri, tyfus og tyfoid ikke eksisterte. På toppen av det hele fantes heller ikke alkohol og skytevåpen.

Den gamle polynesiske kulturen bestod av ikke materialistiske mennesker fri for eiertrang. Mennesker som elsket å synge og danse, som gjerne satt med blomster i håret under et tre og gjorde ingenting, eller som heftig hengav seg til mystiske hedenske ritualer.

Misjonærene kommer
Heldigvis gikk ikke meget tid til spille; de skriftlærde i Europa så tydeligvis sin oppgave, og i de neste hundre år ble polyneserne og deres kultur oversvømmet av kampvillige protestantiske og katolske misjonærer.

I tur og orden ble sang og dans forbudt, kvinnene ble iført sømmelige europeisk klesdrakt og mennene ble blandt annet nektet å tatovere seg. Moralpolititroppene fikk herje fritt og så til at ingen lokale skikker ble oppretteholdt. Til og med en uskyldig ting som å ha blomster i håret ble strengt forbudt.

Misjonærene og den hvite mann gjorde en god jobb, ikke bare klarte de å innføre kjærlighetens og fredens budskap, men også uttallige typer kjønnssykdommer, meslinger, influensa, tuberkolose, dysenteri, tyfus og tyfoid.

Som om ikke dette var nok, skytevåpen og alkohol klarte de også etter hvert å introdusere. Misjonærene trengte sårt tilhengere, spesielt da det flere ganger kom til regelrett væMpnet konflikt mellom den protestantiske og katolske leiren.

Resultatene uteble ikke; på hundre år (frem til 1826) falt folketallet på Marquesas fra 80 000 til 2000(!) På Tahiti fra 150 000 til 7169 (1865). Trøsten får være at de fleste som overlevde den hvite manns kamp for å overlevere 'Det glade budskap', konverterte frivillig til den kristne tro.

I dag har folketallet igjen tatt seg opp. kristendommen er vel etablert, polyneserne handler med franc og snakker fransk. Papeete som ligger på Tahiti og er hovedstaden i Fransk Polynesia, er som en hvilken som helst annen by i Europa - og menneskene nærmest for europeerre å regne.

Kommer man imidlertid utenfor allfarvei (les: ut av Papeete) oppdager man raskt at smilet og vennligheten kunne ingen imperialistisk kultur ta fra dem. Og er man riktig heldig og har en seilbåt, så kan man komme seg litt rundt i det polynesiske øyriket, og da oppdager man raskt en gjestfrihet og en gavmildhet man svært skjelden opplever i andre kulturer.

Perledykking på Fakarava
I så måte hadde vi noen fantastiske uker på Fakarava, en av i alt 78 korallatoller i den usedvanlige vakre øygruppen Tuamotu. Atollene er palmekledde, har blågrønne laguner, hvite sandsstrender og består av uttallige små øyer som tilsammen danner en sirkelformet atoll. Er man interessert i fiske, snorkling, dykking og bading, er disse øyene ikke annet enn paradisiske.

På Fakarava traff vi en dag Manihi og familien hans. Vi plukket østers på 30 meters dyp og tok dem deretter med opp på land for å sjekke om de inneholdt perler. Det var en svært spennende og Lærerik tid og vi tok opp flere hundre perler fra havets dyp i den tiden vi oppholdt oss på Mahinis lille koralløy. På dagtid gjorde vi, Salka Valka og Medusas en strålende jobb på dypet. Om kvelden hadde vi store ete-og drikkegilder i Manihis selvbygde palass. Vi danset og sang, spiste østers og drakk vin til den lyse morgen. Det var i sannhet en herlig tid.

En jordomseilers skjebne er imidlertid å seile videre -alltid videre. Vi tok farvel med Manihi og familien hans, bukket dypt for gavene vi fikk(perler) og satte så kurs for Tahiti og storbylivet i Papeeto. Nå skule vi på kafe, kjøre bil, gå på kino og spise Big Mac på McDonald's. Vi gledet oss som små barn på julekvelden. Dessuten hadde vi uttallige reperasjoner å utføre på en heller sliten og værbitt Medusa. I skrivende stund har vi vært her i snart fire uker og fått mer enn nok av biler og eksos, travle mennnesker i gatene, skrikende unger på McDonalds og et tungrodd byråkrati ! Problemet er at vi venter på en del til ankervinsjen, den blir sendt fra Europa og ser ut til å befinne seg alle andre plasser enn her på Tahiti.

Dette er også en del av seillivet, men forhåpentligvis kan vi snart heise seil igjen og sette kurs mot nye eksotiske mål. Hør bare: Cook øyene, Tonga, Fijii...

Dit peppern gror ? Ja, hvorfor ikke ? Vi har jo klart å komme oss til Hutaheiti og langt-pokker-i-vold. Dit peppern gror bør være en smal sak.

Ha en god sensommer der hjemme i Norge !

Av Erik Torjusen